Squeeze my lemon....

..'till the juice runs down my leg...

Det er på tide å hylle en av rockehistoriens virkelig, virkelig store.

Robert Plant ble født i Wolverhampton, England, i 1948. Han utviklet tidlig en intens "bluesfetish", noe han midt i tenårene slutten skolen for å dyrke. Elvis Presley og Robert Johnson var kilder til inspirasjon for den unge gutten som senere skulle bli en gylden rockegud.

Plant spilte i mange forskjellige band i tenårene, men i 1968 came opportunity a' knockin, i form av den gudebenådede gitaristen Jimmy Page, som var på utkikk etter bandmedlemmer til sitt nye prosjekt, The New Yardbirds, senere Led Zeppelin. Plant og Page fant sporenstreks tonen, de hadde begge en sterk lidenskap for musikken. I 1969 kom Zeppelins selvtitulerte førstealbum ut. Platen blir fremdeles sett på som en direkte årsak til at vi idag har heavy metal.

Plant var 70-tallets ubestridte storvokalist. Ikke småtterier det. Listen med store vokalister fra den tiden er lang. Mytene rundt Led Zeppelins liv utenfor scenen er mange, og Tauet kan bare nevne ting som å selge sin sjel til satan og å la groupier "gjennomgå" med fisk. Anyways, uansett hva de gjorde, Plant levde livet, noe en kan se på hans furete ansikt i dag.

Plants stemme fra tidlig Zeppelintid er lett gjenkjennelig. Den lyse grakattrøsten som sammen med hans avslørende, trange bukser og luftjukking fuktet mangt et hakk sent 60-tall og tidlig 70-tall, eksisterer dessverre ikke lenger. Det er vel ikke en drøy påstand å si at mens verden nøt Plants falsettvræling, led Plants stemmebånd en sakte men sikker død.

Plant synger fremdeles, harmonisk og vakkert, men når ikke fordums høyder. Han er faktisk ikke i nærheten. Sånn sett er det kanskje like greit at han sier nei takk til Zeppelingjenforeningen som er på trappene.

Plant har de siste par årene spilt inn plate og turnert med bluegrassangerinnen Alison Krauss. Et greit nok prosjekt, rolig og koselig, men ikke noe som gir undertegnede ståpels. Det er den frenetisk vrikkende, lett feminine karamellen av et mannfolk fra 60- og 70-tallet som fortjener en hyllest.

Verden trenger flere slike.