Kampoppsettet, ja.....

http://www.dagbladet.no/2009/06/17/sport/fotball/premier_league/6761417/

Neste gang du, kompisen din, Rafa eller Sir Alex klager over kampoppsettet, er kanskje denne lille linken fin å ha tilgjengelig;

http://www.bbc.co.uk/blogs/paulfletcher/2009/06/secrets_of_the_fixture_compute.html#097608

Mer trenger jeg vel ikke si, om du gadd lese den.....

His armband proved he was a red....

Riktignok er det søndag, og journalister over det ganske land er bakfulle, men denne lille "godbiten" av et oppslag på vgs nettsider får meg til å stusse: 

http://www.vg.no/sport/fotball/engelsk/artikkel.php?artid=576249

Hva er egentlig sjansen for en transfer som denne? Riktignok nærmer det seg agurktider, men med det været vi har hatt i det siste er solstikk ikke en unnskyldning for skribenter i nettaviser. Her lukter det klipp og lim fra britisk kulørt presse/nettsider. Jeg kan ikke si at jeg frykter at dette vil skje. Helvete vet vi enda ikke sikkert om finnes, og det snør vel neppe der nede i juni.

Huttetu, Hanne...

http://www.dagbladet.no/2009/06/11/nyheter/krf/polititkk/valg/innenriks/6669614/

Ja, hva skal man si? Jeg vet ikke helt om Nabintu Herland fortjener kudos for å tørre å si det hun sier, eller godt gammeldags buksevann for inholdet i det hun lirer av seg....

"De liker i det minste sex og er gode til å lage mat"
"Norske kvinner stiller for mange krav til mannen, men ikke til seg selv."

Alt jeg kan si er ........hrmf.......

That's gotta hurt....

I den ikke-eksisterende serien "smertefullt" er første bidrag en real nutcracker. Den særs klønete eks-Liverpoolstopperen Phil Babb fikk et ublidt møte med stolpen, Chelsea fikk mål, og alt var bare vondt i dette øyeblikket, in so many ways.

Da jeg er en fersk blogger aner jeg ikke hvordan man legger inn video, men har du rota deg inn på sida, klarer du faenmeg å klikke linken og.

Au, satan!

Selv skal jeg pakke fjær i boxer'n før jeg legger meg i kveld.

Galskap og grådighet...

http://www.vg.no/sport/fotball/engelsk/artikkel.php?artid=565522

Ok. Ingen krever at det skal være gratis å se Liverpool spille kamp i Norge. En hundrelapp eller to hadde jeg gjerne betalt for å se de vakre helrøde på norsk jord. 800 kroner derimot....

Lyn har jeg aldri hatt sansen for, og å prise meg bort fra å se kamp med Liverpool.....vel ...det øker ikke klubbens anseelse i mine øyne. Har ikke klubben få nok venner som det er?

Daggering

Det "siste" hete på Jamaica er å gnukke. Det skal gnukkes hardt, fort og offentlig, gjerne til penis knekker.


http://www.youtube.com/watch?v=JtRDezPmc_o

Selv om dette er en dans selv jeg behersker, klarer jeg ikke helt å digge den. Ikke er jeg spesielt konservativ, men jeg tror jeg hadde blitt litt satt ut av å være på et dansegulv fullt av tørrpuling, rett og slett. Kan ikke folk gnukke hjemme? Mye koseligere, tror jeg.

Klask that skinn, you beast of a man!

I serien "Tauet hyller sine helter" vender vi oss atter mot Led Zeppelin. Denne gangen er det John Henry "Bonzo" Bonham vi bøyer oss i støvet for. Trommeslagernes Jimi Hendrix ble født i Redditch, England i 1948, og begynte å lefle med trommer, dvs. kjeler og lokk, allerede i femårs-alderen. Et godt bevis på at skarpingen som fant opp "tidlig krøkes-uttrykket" jammensanten var inne på noe. Bonzo tok aldri trommetimer, men oppsøkte selv trommiser i ung alder for å spørre etter råd.

Han hadde diverse strøjobber som ung. Enkelte av disse var sammen med Robert Plant, som anbefalte Bonham for Jimmi Page da han selv fikk vokalistjobben i bandet som ble Led Zeppelin. Bonzo tok etter lengre tids grubling jobben, han var den perfekte kandidat for et band som skulle spille hardt og tungt.

Han var visstnok en av de første som pakka sølvfolie inni trommene sine, for å gjøre lyden tyngre og hardere, og By Jove, det funka. Hans tunge klask, rappe høyrefot og evne til å følge den tighteste groove ga ham fort et stort navn på rockehimmelen. Forøvrig kan en når en ser ham klaske skinn lett se hvor Jim Henson henta inspirasjon til Dyret i Muppet Show fra.

Bonham var ikke helt som de andre medlemmene av Zeppelin. I den glimrende konsertfilmen The song remains the same har hvert Zeppelinmedlem "sitt eget" kvarter, mens musikken surrer og går i bakgrunnen. Page, Plant og Jones har alle Alistair Crowley- og Tolkien-inspirerte snutter, men hva gjør Bonzo? Joda, han gjeter kyr, kjører motorsykkel og dragrace, drekker øl og spiller biljard. Zeppelins folkelige alibi, kan man nesten si.

Bonzo led rock'n'roll-døden. Tidlig en morgen styrta han det som visstnok har det samme alkoholinnholdet som 16 shots ren vodka, før han fylte resten av dagen med fortsatt tung drikking. Han ble funnet neste morgen, kvalt i sitt eget oppkast, kun 32 år gammel. Led Zeppelin brøt opp. Det ville ikke være det samme uten Bonham. En klok beslutning.

Du må hvile i fred, Bonham. Ditt lille hjørne i himmelen er nok et herlig bråkete et.

Squeeze my lemon....

..'till the juice runs down my leg...

Det er på tide å hylle en av rockehistoriens virkelig, virkelig store.

Robert Plant ble født i Wolverhampton, England, i 1948. Han utviklet tidlig en intens "bluesfetish", noe han midt i tenårene slutten skolen for å dyrke. Elvis Presley og Robert Johnson var kilder til inspirasjon for den unge gutten som senere skulle bli en gylden rockegud.

Plant spilte i mange forskjellige band i tenårene, men i 1968 came opportunity a' knockin, i form av den gudebenådede gitaristen Jimmy Page, som var på utkikk etter bandmedlemmer til sitt nye prosjekt, The New Yardbirds, senere Led Zeppelin. Plant og Page fant sporenstreks tonen, de hadde begge en sterk lidenskap for musikken. I 1969 kom Zeppelins selvtitulerte førstealbum ut. Platen blir fremdeles sett på som en direkte årsak til at vi idag har heavy metal.

Plant var 70-tallets ubestridte storvokalist. Ikke småtterier det. Listen med store vokalister fra den tiden er lang. Mytene rundt Led Zeppelins liv utenfor scenen er mange, og Tauet kan bare nevne ting som å selge sin sjel til satan og å la groupier "gjennomgå" med fisk. Anyways, uansett hva de gjorde, Plant levde livet, noe en kan se på hans furete ansikt i dag.

Plants stemme fra tidlig Zeppelintid er lett gjenkjennelig. Den lyse grakattrøsten som sammen med hans avslørende, trange bukser og luftjukking fuktet mangt et hakk sent 60-tall og tidlig 70-tall, eksisterer dessverre ikke lenger. Det er vel ikke en drøy påstand å si at mens verden nøt Plants falsettvræling, led Plants stemmebånd en sakte men sikker død.

Plant synger fremdeles, harmonisk og vakkert, men når ikke fordums høyder. Han er faktisk ikke i nærheten. Sånn sett er det kanskje like greit at han sier nei takk til Zeppelingjenforeningen som er på trappene.

Plant har de siste par årene spilt inn plate og turnert med bluegrassangerinnen Alison Krauss. Et greit nok prosjekt, rolig og koselig, men ikke noe som gir undertegnede ståpels. Det er den frenetisk vrikkende, lett feminine karamellen av et mannfolk fra 60- og 70-tallet som fortjener en hyllest.

Verden trenger flere slike.

Været

Alle snakker om det, Tauet blogger om det.

Nordlendingene fortjener vel strengt tatt mer godvær.

Sørpå har vi det vel helt ålreit om dagen.

Bergenserne fortjener vel akkurat det været de er kjent for å ha.

....sånn, da har jeg faktisk sagt noe om været. Det kommer neppe til å skje igjen.

Kopisatan, I curse thee!

Til deg som setter igang ørten hundre kopier, forlater kopirommet, og lar kopimaskinen stå der fri for papir, med fem hundre kopier igjen å skrive ut, slik at vi som trenger EN kopi, NÅ(!!), må vente:

Jeg fylte på papir for deg.....

men jeg liker deg ikke!

Tauet digger Digger Barnes...

Av gamle helter som bør nevnes, er John Barnes i en særstilling hos Tauet. Mitt største, og egentlig eneste skikkelige fotballidol. Eleganten, med lår alt for store for 80-tallets relativt tighte shortsmote, ble født på Jamaica i 1960, men faren flyttet familien til London mens Barnes enda var en liten sneip. Barnes begynte karrieren i Watford, og ble tidlig ansett som et av koksholmens største fotballtalenter. Det var under tiden hans i Watford at han fikk sin landslagsdebut for England, og hvem husker ikke målet mot Brasil på Maracana, der Barnes så mer brasiliansk ut enn samtlige elleve gulkledde.

Se og nyt

Barnes ble kjøpt opp av Liverpool for 900 000 pund i 1987, en anseelig sum på den tiden, og viste seg å være verdt hver penny. Han ble den andre fargede spiller i Liverpool, og fikk en del rasisme rettet mot seg fra motstanderfans på tribunen. Barnes brydde seg fint lite om dette. Han hæla bananene ut over sidelinjen, som på bildet, og fortsatte med sitt vidunderlige spill. Han var det mest artistiske innslaget på et lag som badet seg til titler, men som dessverre ikke fikk ta fotballen sin ut i Europa, grunnet Heysel-tragedien.

Med Barnes på venstre kant harvet Liverpool over motstanderne som Tauet harvet over damer i studietiden. Motstanderne følte seg dog voldtatt, ikke tilfredsstilt. En alvorlig akillesskade i 1991 satte en stopper for den John Barnes vi kjente. Han mistet mye av farten, og ble etterhvert midtsirkelpudding på sentral midtbane. Han gjorde likevel uslettelig inntrykk på alle fans av Liverpool på 80-tallet, og man kan vel bare drømme om en kantspiller med like stor positiv innflytelse på laget som det Barnes hadde. Han ble i Liverpool til 1997, men det var dessverre sjelden vi så glimt av den Barnes som herjet langs krittlinjen på 80-tallet.

Etter en periode i Newcastle og Charlton la Barnes opp i 1999. Han innså vel at det å spille for Liverpool var kult, og det å spille for noen andre var ikke kult (Kjent følelse, Michael Owen?).

Barnes prøvde seg som Manager, i Celtic, men det ble en heller kortvarig affære. Det er de fire årene hans på venstre flanke langs krittlinja på Anfield's hallowed turf vi vil huske, og er ham evig takknemlig for.