Jeg er onkel. En bekymret sådan. Min søsters lille pode vokser opp i et aktivt korpsmiljø på sørvest-landet, i et strøk hvor det er bekymringsmessig tett mellom bedehusene. Korps og bedehus smelter mye sammen der nede, har jeg inntrykk av.
Jeg tenker med gru på hva det skal bli av gutten, og hva jeg, som onkel, burde gjøre, før det er for sent.
-La søsteren din oppdra ungene sine selv, tenker du, imaginære leser, og har et meget godt poeng.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar